(Først publisert på Minervanett.no 20.02.2019)
Kraftfullt og vektløst møte mellom kunsten og vitenskapen på Høvikodden.
For 4,1 milliarder år siden kolliderer den unge jorden med himmellegemet Theia. Theia blir ødelagt i sammenstøtet, hvor en større jordklode dannes. I restpartiklene som så blir slynget i kretsløp rundt jorden, oppstår månen.
Med utstillingen Månen – fra vår indre verden til det ytre rom feirer Henie Onstad Kunstsenter 50 år siden mennesket tok sine første skritt på månen i 1969. Utstillingen er omfattende, byr på om lag 150 verk og har tidligere i år blitt vist på Louisiana Museum for Moderne Kunst. Med et kulturhistorisk perspektiv, gjennom romantisk lengsel og dokumentert vitenskap blir vi tatt med på en reise herfra til månen og tilbake igjen.
Tell me will I see you soon, synger Pink Floyd. Meet you on the moon? Møtes vi på månen? På Høvikodden har du nå muligheten. Nærmere månen kommer du neppe. Møtet mellom månen i kunsten og vitenskapen oppleves her nesten like storslagent som sammenstøtet som skapte månen selv.
Den sublime stemningen settes allerede før vi trer inn i utstillingssalens første rom. I entreen står et flygel og spiller av seg selv. Klangen er velkjent. Vi ser tangentenes lek og hører notene og tidvis noen noter som glipper, men ingen sitter der og spiller. I verket Earth – Moon – Earth (Moonlight Sonata Reflected from the Surface of the Moon) (2007) har Katie Paterson sendt partituret på Beethovens Måneskinnsnotate med morsekode til månen, hvor det reflekteres og sendes tilbake til jorden. De tonene det høres ut som flygelet misser, er i virkeligheten forsvunnet i månens kratere og er, i stedet for toner, blitt reflektert tilbake til oss som tomrom, som intet. Noe som er, men likevel ikke. Ikke ulikt månen selv, som filosofen Arthur Schopenhauer beskriver som evig fremmed for jordiske aktiviteter og uten noen forbindelse til oss, den «ser alt, men tar ikke del i det».
Utstillingen er delt inn i seks seksjoner, som tar for seg ulike aspekter ved månens innflytelse i den vestlige forestillingsverden. Flere av de forskjellige delene er å finne i samme utstillingssal og flyter både estetisk og tematisk over i hverandre. Likevel fungerer inndelingen godt som formidlingsmessig grep – den får oss til å fokusere på ulike sider av månens mangfoldighet. Gullrammer og glassmontre møtes, og helt fra begynnelsen blir vi henvist til kunsten så vel som vitenskapen.
Her ser vi vitenskapelige skisser, tegninger og fotografi av månens kartlegging fra 1600-tallet til i dag. Galileo Galilei illustrerer dialogen mellom de ulike genrene godt. Som et renessansemenneske å regne hadde han en fot i hver leir, noe som skulle være avgjørende i hans selenografiske studier.
Selenografi er studien av månens fysiske overflate og har fått sitt navn etter månegudinnen Selene (datter av Theia). Gjennom Galileis kunnskap om chiaroscuro – bruken av sterke kontraster mellom lys og mørke i tegne- og malekunsten – kunne han forstå at de mørke og lyse feltene på månens overflate var grunnet høydeforskjeller. Galileos oppdagelser resulterte i den første vitenskapelige avhandlingen om månens overflate. Bokverket Sidereus Nuncius (1610), som også inneholder vitenskapsmannens egne skisser, kan nå ses på Høvikodden.
August Strindberg er bare ett av flere navn man kan la seg overraske over å finne i denne sammenhengen. I tillegg til å understreke koblingen mellom vitenskapen og de kunstneriske geskjefter, byr koblingen til Strindberg på en liten humoristisk anekdote. Den store dramatiker Strindberg var ikke mindre dramatisk i sin tilnærmelse til månen og himmelrommet rundt. I tillegg til skrivekunsten inkluderte hans virke også mindre kjente maleri og fotografi. Strindberg ville fange himmelen, men kritisk som han var til alt som kunne forvrenge virkeligheten, hadde han ikke tiltro til kameralinsen. Han eksperimenterte med å legge fotografiske plater ute i det fri med håp om at stjernehimmelen skulle eksponere seg på platene. Den fotografiske serien kalte han celestografier, etter celeste, det franske ordet for himmelsk.
Strindberg var selv overbevist om å ha revolusjonert en ny måte å fange stjernehimmelen på og sendte sine funn til Det Astronomiske Selskapet i Frankrike. Det som dog kunne se ut til å være fjerne galakser, var intet annet enn støvkorn som hadde samlet seg sammen med stjernene under den kjemiske eksponeringsprosessen.
Verdens første science fiction-film, Reisen til månen (1902), vises på storskjerm og representerer drømmen der mennesket blir skutt til månen med en kanon. George Méliès’ mesterverk vises her i en restaurert versjon av den originale håndkolorerte filmen.
Mens vitenskapens menn forsøkte å komme så tett på månen som fysisk mulig, har kunstnere beskjeftiget seg mer med opplevelsen av hvordan månen kommer til oss. I kunsten blir månen i større grad presentert som både en symbolsk og konkret motvekt til solen, men til felles har de lyset. Slik Strindberg ville fange stjernehimmelen har kunstnere til en hver tid forsøkt å fange lyset. Uten mørke kan det heller ikke bli noe lys, og det er i denne kontrasten mye av månens mystikk ligger. For reelt sett er det jo kun en refleksjon av solens lys, men enda mer forførende enn sollyset er selvfølgelig måneskinnet.
I romantikkens billedkunst ligger hele tiden det sublime og slumrer under det skjønne. Skjønnheten akkompagneres ofte av noe vi ikke helt kan sette fingeren på, noe dystert, melankolsk og noen ganger truende.
I moderne filosofi anses den britiske politikeren og filosofen Edmund Burke som den første til å benytte seg av begrepet om det sublime. Mens skjønnheten er koblet til den nytelsen den kan påføre mennesket, dets sinn og sjel, er det sublime forbundet med sterkere krefter. Som Burke skriver, er alt det som kan trigge ideer om smerte, frykt og fare, kilder til det sublime. De følelser det sublime kan fremprovosere, er de sterkeste følelsene sinnet overhodet er i stand til å produsere. Disse følelsene kjenner man på i møte med forlokkende måneskinnsmaleri av blant andre Josepf Wright of Derby og J.C. Dahl, i tillegg til Måneskinn ved stranden (1893) av Edvard Munch.
«One small step for a man, a giant leap for mankind». En av verdenshistoriens mest kjente one-linere høres over en høyttaler i det utstillingen beveger seg frem i tid og til selve månelandingen. Neil Armstrongs rapport etter at Apollo 11 lykkes og han selv blir det første menneske til å sette sine ben på månen, går i loop og akkompagnerer foto, installasjon, forskningsfunn og grafikk. Stemmen fungerer like godt som stemningssetter som både måneskinnssonaten og de romantiske måneskinnsmaleriene.
Side om side med Armstrongs og Buzz Aldrins (han som for alltid vil bli husket for å være nummer 2) fotografiske dokumentasjon får vi også se noen fantastiske fotografi fra Lunar Orbiter 1s ferd til månen i 1966. Dette er de første glimt av jorden sett fra månen, fanget på film før mennesket hadde satt sin fot der.
En serie grafiske arbeider av Robert Rauschenberg fremstilles også som dokumentasjon. Rauschenberg var huskunstner hos NASA i 1969 med den hensikt å dokumentere oppskytningen av Apollo 11 fra Cape Kennedy i Florida. Stoned Moon er en serie på totalt 34 litografier som collageaktig sammenstiller bilder fra NASAs fotoarkiv med bilder av typiske Floridamotiver, hvorav seks har funnet veien til Henie Onstad Kunstsenter.
Fra å være representert gjennom det mytiske som månegudinnen Selene, byr utstillingen på flere kvinnelige kunstnere i det vi beveger oss over i moderne tid og inn i samtidskunsten. Rachel Rose, som med sine 32 år allerede har flere museumsutstillinger å vise til, setter det perfekte punktum på reisen fra vår indre verden til det ytre rom. I videoinstallasjonsverket Everything and More (2015) tematiserer hun nemlig reisen fra det ytre rom og tilbake til vår verden. Roses arbeider sentrerer seg ofte rundt eksistensielle spørsmål. I dette verket behandler hun NASA-astronaut David Wolfs rent kroppslige opplevelse av tilbakevendelsen til jorden etter en lengre periode i det vektløse verdensrommet.
Wolfs fortellende stemme er lagt oppå en sammensetning av tilsynelatende urelaterte materialer, effekter og gospelsang. Rose redigerer lyd og mikser materialer til det ugjenkjennelige og utfordrer vår persepsjonsevne. Spesielt vakker er illusjonen Rose har skapt gjennom å blande alt hun kunne finne av ingredienser på sitt kjøkken sammen på en glassplate for så å filme det så nært på hun kommer. Ingrediensene flyter over i og reagerer på hverandre i alle ulike former og farger og skaper bilder som gir assosiasjoner til glitrende galakser. Også det hverdagslige kan gi oss adgang til det sublime.
Idet Wolf vender tilbake til jorden etter 128 dager i vektløs tilstand, betviler han sin hele eksistens. Hver minste bevegelse, hver minste lukt, er nok til å få han i ubalanse, fordi all hans sensitivitet har vært avstengt så lenge. Til og med vekten av en øreflipp er så tung at det føles som den drar ham ned mot avgrunnen.
«Man blir svimmel ved synet av en verden som svever i tomhet», skriver Victor Hugo om månen. Like svimlende må det være å se jorden fra månens perspektiv og innse at vi svever i den samme tomheten selv. Etter følelsen av å ha svevd vektløs gjennom denne måneskinnssonaten av en utstilling – som på en og samme tid kommuniserer poetisk og opplysende – oppleves tilværelsen på utsiden både tom og tung. Dette er en reise man gjerne vil oppleve igjen. Utstillingen vises i tre månesykluser til, frem til 19. mai.
Comments